Den sveitsiske barndomsforskeren Alice Miller har gjennom et langt liv dokumentert smerten og etterbyrden av overgrep, vanskjøtsel og følelseskulde under oppveksten.

Du skal hedre din far og din mor..."
De 10 bud (2 Mos 20:12)

Den biologistiske psykiatrien konkluderer ikke med at foreldre ikke er å klandre, de har det som en forutsetning - et grunnpremiss. Og gjennom manglende kartlegging av oppvekstmiljøet trer genene fram som den avgjørende faktoren. La oss kikke på et par uttalelser fra fagfolk og se litt på den forskningen man bygger genteoriene på.

Psykiatriens dogmer
I Bergens Tidende 10. april 2007 blir vi informert av Arne Holte, divisjonsdirektør for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet. Han avviser kategorisk at foreldre kan være medansvarlige til sine barns psykiske uhelse. Han slår skråsikkert fast at dette er utdaterte teorier og at det er "lenge siden disse teoriene er tilbakevist".

Så sent som i Dagbladet 3. januar i år er det psykiater Ole A. Andreassen som tar på seg oppgaven å opplyse oss. I kronikken "Fra dogmer til kunnskap" får vi servert en glødende forsvarstale for foreldrene til mennesker som sliter psykisk. Her avvises sammenhengen mellom ublid behandling i barndommen og senere psykisk uhelse. Vi blir fortalt at dette er dogmer som vi nå vet er feil og at mange foreldre bør få en unnskyldning. Rørende. Samtidig framstilles den biologistiske psykiatriens egne hypoteser om arvelighet som sikker kunnskap og den endelige sannhet.

Indirekte "genforskning"
Den biologistiske psykiatrien har på grunn av de manglende funn innen direkte genforskning måttet plassere sitt kolossale legeme på leirføttene familie-, tvilling- og adopsjonsstudier - såkalt indirekte genforskning. Dette er studier som forsøker å finne arvelige sammenhenger av ulike trekk ved å sammenlikne slektskapsforhold og symptomer. Imidlertid viser det seg at resultatene av slike studier er fullt ut forklarlige på helt miljømessig grunnlag. Eksempelvis kan det større sammenfall av symptomer hos eneggede versus toeggede tvillinger i "den klassiske tvillingstudien" også forklares med at eneggede opplever et likere miljø. Blant annet behandles de likere av sine foreldre enn toeggede. Indirekte genstudier er nødt til å kontrollere for slikt før det kan trekkes konklusjoner om genetiske sammenhenger. Ellers vet man faktisk ikke om det er gener man studerer, langt mindre i hvor stor grad noe er genetisk betinget. ( - Her framstår Folkehelseinsituttets "Lykkestudie" som et absurd eksempel med sin tallfesting av lykke til å være 80 prosent genetisk).

Kartlegging av det helt tidlige oppvekstmiljøet gjøres enten svært mangelfullt eller ikke i det hele tatt i de studier som ligger til grunn for konklusjonene om arvelighet. I stedet postulerer man at et større symptomsamsvar mellom eneggede tvillinger enn toeggede, eller en opphopning av visse symptomer i familier, viser en arvelig sammenheng.

Direkte miljøstudier
I kontrast til indirekte genforskning opererer studier av oppvekstmiljøet med observerbare størrelser. Her finner man såkalte dose-respons-sammenhenger mellom grad og antall av ulike negative faktorer under oppveksten, og senere sannsynlighet for så å si hele spekteret av psykiatriske diagnoser. Jo verre man har hatt det under oppveksten, jo større er sjansen for senere skade. Dette gjelder ikke minst de alvorligere diagnosene, som av psykiatrien ofte framstilles som mer arvelige enn angst og depresjoner. Et eksempel på dette gis i en studie fra Nederland fra 2004. Her finner man at antallet ulike overgrep, og frekvensen av disse, står i proporsjonalt forhold til senere psykoser. For de hardest rammede er det 48 ganger økt risiko for senere alvorlige psykoser. Det er 4800 prosent det. En verdi som stiller de hårfint signifikante tallene for "arvelighet" fra adopsjonsstudier i et komisk skjær.

I et forskningsprosjekt i New York, "Children in the Community", har man fulgt familier og barn i over tre tiår i - tillegg til at man har kartlagt 23 ulike typer av de "mindre alvorlige" krenkelsene barn blir utsatt for, kalt "maladaptive parental behavior". I en av understudiene sammenligner man foreldrenes psykiatriske diagnoser med barna fram til voksen alder og finner et visst samsvar mellom foreldre og barn. Før har de genorienterte automatisk konkludert med en arvelig sammenheng fra liknende tall, men når man kontrollerer for de 23 ulike krenkelsesformene finner man lite rom for gener. Både voksne med og uten psykisk uhelse kan få barn med psykiske problemer, men bare i den grad de behandler barna ille. Når de med psykiatriske diagnoser behandler sine barn med normal omsorgsfullhet, har barna ingen økt sannsynlighet for senere skade. Avkommet reflekterer med stor presisjon den mottatte omsorgen.

Det er også interessant at selv de genetisk orientertes "egne" studier (f.eks Feinberg et al.2007) – der man har tatt seg bryet med å undersøke for et lite spekter av oppvekstmiljø - finner sammenhengen mellom ufølsom behandling fra omsorgspersoner og senere skader på barna. Da blir den kategoriske fornektelsen av omsorgskvalitenens innvirkning svært avslørende i forhold til "det fjerde bud".

"Medfødt sårbarhet" = offerklandring
Etter at den biologistiske psykiatrien etterhvert har måttet innse miljøfaktorerenes innflytelse har man tydd til halmstrået "medfødt sårbarhet". Men heller ikke denne teorien kan underbygges på skikkelig måte, og den undergraves av stadig nye funn om det helt tidlige miljøets sårbarhetseffekt. I Budstikka 2. mai 2006 kom legen Elen Gjevik med følgende godbit for å støtte antakelsen om arvelig sårbarhet: "Det samme traumet kan få forskjellige konsekvenser for ulike barn". Som om det finnes helt identiske overgrep. Som om ikke en rekke andre miljømessige faktorer før og etter kan spille inn.

---

Del denne artikkelen på: